Ingrid Becker

Å samle, å bære, å fortelle

Kunstrom Jakob, Steinkjer Kulturhus

24. august – 26. oktober 2024

Ingrid Becker - TSSK 2024 - Foto: Amalie Marie Selvik

I sin separatutstilling Å samle, å bære, å fortelle viser kunsthåndverker Ingrid Becker sin mangeårige utforskning av mulighetene som ligger i beholderen som skulpturell form og meningsbærer. Utstillingen er den hittil største presentasjonen av Ingrid Beckers omfattende kunstnerskap.

Med rå naturmaterialer og tekstile teknikker; som veving, knyting, binding og fletting, skaper Becker et rikt univers rundt beholderen som fenomen og uttrykk. Hennes tredimensjonale flettede beholdere består blant annet av materialer som pil, bark, bambus, peddig, røtter og siv. Mye av materialene dyrker og sanker hun inn fra sin egen frodige hage i Stadsbygd, på andre siden av Trondheimsfjorden. Med en bakgrunn innen tekstil og søm har Becker i en årrekke arbeidet med naturmaterialer, og over de siste tjue årene har hun benyttet sin grundige tekniske og materialbaserte kunnskap til å løfte frem potensialet som ligger i materialene hun lever blant. Denne eksperimentelle tilnærmingen til tradisjonshåndverket gir henne et helt særegent uttrykk som kunsthåndverker.

Siden starten av 2000-tallet har Becker utforsket mulighetene som ligger i kurvformen. I utstillingen presenterer hun flettede beholdere i ulike variasjoner, blant annet, fat, brett, krukke, skål, kokong og vugge. Disse tar form som presist flettede, langstrakte, sylindriske eller kvadratiske beholdere, som lave ovale eller sirkulære fat, eller som mer organisk buktende og transparente oppløste former. Lagene med avbarket pil, eller bark fra pil og bjørk danner stramme rytmiske bevegelser. Andre igjen, har et mer transparent og skjørt uttrykk som oppstår gjennom organisk frifletting av tynne røtter.

Ingrid Becker - Kunstrom Jakob - 2024
Foto: Susann Jamtøy

Serien «Teshima», utført i delikate fruktstengler fra en fønikspalme, er transparent og var i sin fremtoning. Objektene har oppstått som følge av en reise Becker gjorde til øya Teshima i Japan. En rund, en oval og en trekantet form danner her et spill mellom det indre og ytre, uten noe definerbart interiør eller eksteriør, som en transparent kokong hvor åpningen strekker seg opp og danner en dråpeform. De skulpturelle kurvobjektene beveger seg slik fra den gjenkjennelige hverdagsgjenstanden over til oppløste og abstraherte former. Det er essensen eller ideen om beholderen som blir gjeldende - ikke som en tom gjenstand, men som virkningsfull metafor og verktøy i seg selv. I formen ligger det symbolske og metaforiske koblinger til naturen og kroppen, et forhold til kroppens proporsjoner og et utsagn om bevaring og beskyttelse. Bruken av taktile naturmaterialer får oss også til å ville ta på, lukte og stryke, og holde objektene inntil kroppen.

For Becker er kurven forankret i fortellingen om menneskets opprinnelse, og tenkes i utvidet forstand som et verktøy benyttet for å samle, bære og fortelle. Den amerikanske forfatteren Ursula K. Le Guin beskriver i essayet «The Carrier Bag Theory of Fiction» beholderen (kurven) som menneskets viktigste oppfinnelse: «Før verktøyet som tvinger energi utover, laget vi verktøyet som bringer energi hjem. Før heltenes lange, harde, drepende verktøy var våre forfedres største oppfinnelse beholderen, den tidligste kulturelle oppfinnelsen, kurven for den ville havren, medisin-posen, hjemmet, stedet som inneholder det som er hellig (shrine), posen med stjerner.» 1

Det er beholderen, og dens iboende uttrykk for ivaretakelse og beskyttelse, og ikke spydet som destruktiv kraft og andre fortellinger om maskulin dominans over naturen som sikret vår arts overlevelse, ifølge Le Guin.Hun skriver også at “En roman er en bunt legemidler, og oppbevarer ting i en særegen, kraftfull relasjon til hverandre og til oss”. Altså at historiene vi forteller har evnen til å knytte oss sammen og hele oss.

Kjetil Røed peker på dette og skriver i sin tekst til utstillingen "Kunne ikke romanen like gjerne være kunstverket, kurven?”2, og sikter til kraften som ligger i Beckers arbeider til å fortelle historier om tradisjonshåndverkets vilje til liv.

Biolog og forfatter Robin Wall Kimmerer skriver at et liv i samspill med naturen også handler om hvordan vi forstår og benevner naturen.3

Gjennom å utøve gjensidighet og omsorg og forstå oss selv som en del av naturen har vi et verktøy for å overleve sammen. Dette virker å være Ingrid Beckers livsprosjekt; et bærekraftig levesett som kunstner hvor hun arbeider syklisk i takt med årstidene og på materialenes premisser. I sommermånedene sankes pil og siv inn, og når løvetannen blomstrer er tiden inne for å avbarke pilen og klargjøre den for fletting. Gjennom tidkrevende prosesser og nennsom bearbeidelse uttrykkes en nærhet og ærlighet overfor materialet, hvis elastisitet og egenart i tur får definere verkenes uttrykk.

Et av hovedelementene i utstillingen er den veggbaserte installasjonen «Linjearbeider» som strekker seg over 3,6 x 3,6 meter på lokalets ene fondvegg. Installasjonen består av 81 skulpturelle former i avbarket energipil og av duggpil, stramt plassert i linjer på 9 x 9. Arbeidene minner om symboler eller tegn, som danner en tekstlig rytme langs veggen. De kan også tolkes som toner på et noteark med sin musikalske spenst og ekspressive dans over veggflaten. Igjen er det kurven som danner et idemessig utgangspunkt, men her har Becker eksperimentert med hvor langt hun kan redusere og abstrahere formen for å komme frem til kurvens kjerne eller essens.

Denne mer åpne formen utvider mulighetene for hva det er som kan oppbevares, for hva linjene kan bukte seg omsorgsfullt rundt. Beholderne pustes ytterligere full av liv av lyriker Margrethe Aas i en verselinje i et av hennes tre dikt til utstillingen: “heilt til hud skinn bark/ strekker seg over bringer/ og pakkar pust inn…eg vaknar med ei kjensle av at nokon/ stryk og stryk og stryk”.4

Beholderenes tilknytning til kroppen forsterkes av lydverket «Skogsvariasjoner», komponert av Ellen Lindquist og fremført av vokalensemblet Trondheim Voices .5 Kvinnestemmene folder seg sammen med lyder fra keramiske klanginstrumenter, utført av keramiker Tovelise Røkke Olsen.

Komposisjonen kroppsliggjør det mytiske og symbolske i beholderen som konsept, som om sangen til våre formødre hvis levde liv, kunnskap og håndverkstradisjoner fremkalles i bakgrunnen. I dette perspektivet er kurven noe langt mer enn en gjenstand i tradisjonell forstand. Vi inviteres til å samle oss rundt det som bevarer og beskytter, til å sanse, og til å reflektere over hvilke verdier som ligger til grunn i våre fortellinger. Omsorg og gjensidighet danner slik et svært potent verktøy for en bærekraftig tenkning rundt fremtiden slik beholderen har gjort i tider før oss.

Tekst av Margrete Abelsen, utstillingsprodusent ved Trøndelag senter for samtidskunst.

1 Ursula K. Le Guin: The Carrier Bag Theory of Fiction, først publisert i 1988.
2 Kjetil Røed: “Kunst som rommer mennesket” (2024).
3 Robin Wall Kimmerer: Braiding Sweetgrass – Indigenous Wisdom, Scientific Knowledge and the Teaching of Plants (2013).
4. Margrethe Aas: Reisekildringar, “1” (2024).
5 Lyddesign av Tor Breivik og tekst av Ane Aass.

Sigve Knutson

Tore Reisch