1972 – et politisk år

Året skulle bli det som mange ennå husker som det skjellsettende 1972. Norsk medlemskap i Det europeiske fellesskap var den store stridssaken landet over. Nils var av natur skeptisk, den tidligere studentaktivisten hadde operert i og rundt Arbeidernes Ungdomsfylking og i studentmiljøene noen år før.

De sentrale samfunnstoppene i næringsliv og de fleste politiske partiene gikk inn for at Norge skulle gå inn i EF. De trodde folket ville følge dem. Landet skulle holde en historisk folkeavstemning om spørsmålet 25. september. Da høsten kom sviktet folket sine politikere og folkeflertallet sa nei.

Kanskje var det drivkrefter nedenfra i samfunnet som sa nei, slik at flertallet ikke fulgte etter politikerne, teknokratene og industrilederne, men overså deres trusler om alt det forferdelige som ville skje om landet ble stående utenfor. Kanskje var det røttene tilbake til flatbygdene og fjordbygdenes liv, til den gang bygdene var sentrum. Nils Aas kom også fra ei bygd, ei bygd med NEI-bønder. Innerst inne lå det i hans kunstnernatur – snekkersønnen kjente sitt opphav – å tro på kreftene i det likhets-norske.

Mens EF-debatten gikk på det høyeste og knapt noen sommeferie oppsto i det politiske Norge, var La Barca, et kunstverk som ga signaler tilbake til norske bygder og båtbyggertradisjon, noe fra annerledeslandet, på veg til Venezia.

Blant et utall utstillere

Det må liksom ha lukta tre av Nils Aas fortsatt, da han ankom byen med kanalene i egen person, med sin langlutete skikkelse og sixpence. Dette var året da han skulle bli veldig berømt for et kunstverk i bronse av en konge i motvind. En konge som hadde sagt nei til en okkupasjonsmakt som hadde overkjørt norsk selvstendighet. Og mindre huska for ei båtform i Venezia. For hans første større kunstverk i tre skulle stille forsvinne.

Skulpturen La Barca fikk for dårlig plassering, mente de norske kritikerne der den sto utstilt sammen med skulptur fra alle verdens land. Noen steder utendørs i det vakre Venezia var det også utplassert skulpturer, i tillegg til i gårdsrommet i det svære Dogepalasset, der Nils Aas sin var satt. La Barca ville så utvilsomt gjort seg bedre et sted ute ved kanalene.

Men det var ikke bare å velge seg plass. Biennalen rommet 609 verk i alle kunstformer.

La Barca fikk tildelt plass blant de utallige ankomne kunstnerprestasjoner. Nils Aas fikk en krok. Det så nesten ligg skammelig ut, og kunstkritikeren Harald Flor i Dagbladet mislikte plasseringa veldig og skrev: «Båten» er «så bortgjemt at den har liten mulighet til å vekke den oppmerksomhet den ærlig er verdt».

Der den var utstilt kom La Barca for mange til å bli vanskelig å forstå. Kunstverkets navn ga signaler til Barcarole, den verdensberømte venetianske gondolier-sangen som båtførerne med stakene på byens kanaler synger for passasjerene, som gjerne er romantiske, unge par. Men de forbipasserende kunne ikke helt se helt hva dette egentlig var, en treskulptur og nokså massiv, i et hjørne i palassets gårdsrom. Noe av en båt var det vel, det så man, det het jo «Båten». Men noen smekker gondol var det ikke. Den flatbotna norske fraktejekta kjente storparten av biennalepublikummet ikke til. Men jekt var det, det de så.

Lorentz Bjerke er en av de få norske i dag som var i Venezia, og husker han så La Barca utstilt. Han var helt i starten av en lang karriere som kunstkritiker og kunsthistoriker da han 19 år gammel så verket til Nils Aas, og sier han undra seg litt over den stusslige plasseringa. Den var havna helt inne i et hjørne. Men skulpturen hadde grunnforma og var et slags skjelett av en båt, sier Bjerke, som husker den som høy og i lyst norsk tre.

Det temporære verk

Så hva skjedde med La Barca etter at Venezia-biennalen var over? Etterpå ble den, etter hva alle sier, selv om ingen kan si det sikkert, rett og slett demontert, ødelagt og hogd opp. Verket ble ikke med tilbake til Norge, er det svaret som gis. Ingen vet akkurat eksakt hva som skjedde. Destruert etter utstilling, slik skjer – og ikke så sjelden – med større, omfangsrike kunstverkverk. Og La Barca figurerer ikke i noen av oversiktene over Nils Aas utsmykninger og i lister over hans verker. Så ingen hadde vel tanke på – eller så seg råd til – å frakte La Barca heim til Norge. For hva skulle man gjort med den der? Den første av Nils Aas større tre-skulpturer varte en sommer.

Venezia var starten og slutten. Vi må tro at det som en gang var tenkt å bli til sviller på jernbanen i Norge, endte sine dager der i kanalenes by, kanskje gikk det med som peisved i noen av murhusene langs kanalene. Eller kan vi håpe at noe av den ble til ei åre til en gondol, eller til en bunnplanke eller et vassbord på et flytende fartøy i denne byen som langsomt synker i havet?

Det ville i så fall vært en fin tanke.

Arild Bye 2022